Salme 45,2-8 (Jes 56,6–8)
2 Mitt hjerte strømmer over av vakre ord. Jeg sier: Min sang er om en konge. Min tunge er en hurtigskrivers griffel. 3 Du er den fagreste av alle menneskenes barn, nåde er utgytt på dine lepper. Derfor har Gud velsignet deg for evig. 4 Spenn sverdet om livet, du mektige, med din høyhet og din herlighet! 5 Dra seierrik fram i din herlighet, for sannhets skyld og for rettferdig mildhet! Din høyre hånd skal lære deg fryktinngytende storverk. 6 Dine piler er skarpe – folkene faller under deg – de trenger inn i hjertet på kongens fiender. 7 Din trone, Gud, står fast for evig og alltid, rettvishets kongestav er ditt rikes kongestav. 8 Du elsker rettferd og hater ondskap, derfor, Gud, har din Gud salvet deg med gledens olje fremfor dine medbrødre.
Rom 3,19–31 (Rom 3,21–26)
19 Men vi vet at alt det loven sier, det taler den til dem som er under loven, for at hver munn skal lukkes og hele verden bli skyldig for Gud.
20 Derfor blir intet kjød rettferdiggjort for ham ved lovgjerninger. For ved loven kommer erkjennelse av synd. 21 Men nå er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, blitt åpenbart uten loven, 22 det er Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus, til alle og over alle som tror. – For det er ingen forskjell, 23 alle har syndet og mangler Guds herlighet. 24 Og de blir rettferdiggjort for intet av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus. 25 Ham stilte Gud til skue i hans blod som en nådestol ved troen, for å vise sin rettferdighet, fordi han i sin langmodighet hadde båret over med de syndene som før var gjort. 26 Ved dette ville Gud vise sin rettferdighet i den tiden som nå er, så han kunne være rettferdig og rettferdiggjøre den som har troen på Jesus. 27 Hvor er så vår ros? Den er utelukket. Ved hvilken lov? Gjerningenes lov? Nei, ved troens lov. 28 For vi er overbevist om at mennesket blir rettferdiggjort ved tro, uten lovgjerninger. 29 Eller er Gud bare jøders Gud? Er han ikke også hedningers? Jo, han er også hedningers Gud, 30 så sant Gud er én, han som rettferdiggjør de omskårne av troen og de uomskårne ved troen. 31 Opphever vi så loven ved troen? Langt derifra! Vi stadfester loven.
Matt 26,6–13
6 Men da Jesus var i Betania, i Simon den spedalskes hus, 7 da kom en kvinne til ham med en alabastkrukke full av kostbar salve. Den helte hun ut over hans hode mens han lå til bords. 8 Men da disiplene så det, ble de harme og sa: Hva skal denne sløsingen tjene til? 9 Salven kunne jo vært solgt for mange penger og gitt til de fattige. 10 Men da Jesus merket det, sa han til dem: Hvorfor gjør dere det vanskelig for kvinnen? Det er en god gjerning hun har gjort mot meg! 11 De fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid. 12 For da hun helte denne salven ut over mitt legeme, gjorde hun meg i stand til min gravferd. 13 Sannelig sier jeg dere: Hvor som helst i hele verden dette evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde, fortelles til minne om henne.
6 Τοῦ δὲ Ἰησοῦ γενομένου ἐν Βηθανίᾳ ἐν οἰκίᾳ Σίμωνος τοῦ λεπροῦ, 7 προσῆλθεν αὐτῷ γυνὴ ἀλάβαστρονN μύρου ἔχουσα βαρυτίμου, καὶ κατέχεεν ἐπὶ τὴνN κεφαλὴν αὐτοῦ ἀνακειμένου. 8 Ἰδόντες δὲ οἱ μαθηταὶ αὐτοῦN ἠγανάκτησαν, λέγοντες, Εἰς τί ἡ ἀπώλεια αὕτη; 9 ἨδύνατοN γὰρ τοῦτο τὸN μύρον πραθῆναι πολλοῦ, καὶ δοθῆναιB πτωχοῖς. 10 Γνοὺς δὲ ὁ Ἰησοῦς εἶπεν αὐτοῖς, Τί κόπους παρέχετε τῇ γυναικί; Ἔργον γὰρ καλὸν εἰργάσατοN εἰς ἐμέ. 11 Πάντοτε γὰρ τοὺς πτωχοὺςB ἔχετε μεθʼ ἑαυτῶν, ἐμὲ δὲ οὐ πάντοτε ἔχετε. 12 Βαλοῦσα γὰρ αὕτη τὸ μύρον τοῦτο ἐπὶ τοῦ σώματός μου, πρὸς τὸ ἐνταφιάσαι με ἐποίησεν. 13 Ἀμὴν λέγω ὑμῖν, ὅπου ἐὰν κηρυχθῇ τὸ εὐαγγέλιον τοῦτο ἐν ὅλῳ τῷ κόσμῳ, λαληθήσεται καὶ ὃ ἐποίησεν αὕτη, εἰς μνημόσυνον αὐτῆς.
NVariant with NA/UBS: ἀλάβαστρον μύρου ἔχουσα ♦ ἔχουσα ἀλάβαστρον μύρου
NVariant with NA/UBS: τὴν κεφαλὴν ♦ τῆς κεφαλῆς
NVariant with NA/UBS: αὐτοῦ ♦ –
NVariant with NA/UBS: Ἠδύνατο ♦ Ἐδύνατο
NVariant with NA/UBS: τὸ μύρον ♦ –
BVariant with other Byzantine MSS: πτωχοῖς ♦ τοῖς πτωχοῖς
NVariant with NA/UBS: εἰργάσατο ♦ ἠργάσατο
BVariant with other Byzantine MSS: Πάντοτε γὰρ τοὺς πτωχοὺς ♦ Τοὺς πτωχοὺς γὰρ πάντοτε
Kommentar til evangelieteksten
av Bo Giertz.
Gravferden foregripes (26,6–13)
Vi vet ikke hvem Simon den spedalske var. Han må ha vært velkjent for de menneskene som først lyttet til denne fortellingen. For oss blir slike navn en påminnelse om at vi omgir oss med hendelser som en gang utspant seg i de første tilhørernes nærhet – og der det fantes øyenvitner.
Det var altså under et måltid i Simons hus at kvinnen kom med sin albastkrukke. Hun helte den kostbare salven i Jesu hår. Disiplene syntes – som mange av oss ville ha gjort – at det var meningsløst sløseri. Burde man ikke heller ha solgt krukken og gitt pengene til de fattige? Men Jesus gir kvinnen rett. Det finnes et sløseri som Gud ser på med glede. Det er det som springer frem av kjærligheten til Jesus. Det er riktig at vi skal tenke på de fattige. Disiplene kommer til å få rikelig anledning til det i denne onde verden. Barmhjertigheten mot alle nødlidende – almissene – utgjorde for jødene en viktig del av et liv gudsfrykt. Jesus endrer ikke på det. Men det første i all gudsfrykt er kjærligheten til Gud. Den kan ha spontane uttrykk. Den kan synes dåraktig og irrasjonell. I grunnen er all kjærlighet til Gud dårskap for verden.
Det er som Guds Sønn at Jesus tar imot kvinnens gave og lovpriser den. I sin kjærlighet gjorde hun mer enn hun kanskje selv visste. Hun smurte ham, slik man gjorde med en død som skulle begraves. Jesus antyder at han skal dø en ond, brå død, der det ikke blir tid til å gi hans døde kropp den pleie som ellers var selvsagt. Han antyder også at kvinnen i den stunden forsto ham bedre enn disiplene. Han hadde ikke lenge igjen. Hun tok vare på den muligheten hun hadde til å vise sin kjærlighet. Og nettopp derfor skulle hennes gjerning følge evangeliet ut i verden. Jesus, som visste at han gikk i døden for menneskenes skyld, visste også at ”dette evangeliet” skulle bli forkynt i hele verden.